Ikke lenger glemte album: Last of the Runaways - Giant

Bortgjemt, men ikke glemt?

Disse albumene jeg kan sette på nårsomhelst! 5 album fra 80-tallet jeg setter på den dag i dag. Synthtrommer ødela mye av 80-tallet for meg, men disse albumene klarte de ikke å ødelegge.

Bilde fra Rockheim, synthtromme kjøpt i 1982 (låt bæsj da, låter bæsj i dag)






Dette er albumet som ikke lenger er glemt:

• Giant - Last of the Runaways

Giant - Last of the runaways (1989)

Dann Huff

Jeg vet ikke om Dann Lee Huff fremdeles betegner seg som kristen, men han begynte sin gitar karriere i det kristne 80-talls bandet White Heart sammen med sin bror, David Huff. White Heart må ikke forveksles med 70-talls bandet Whiteheart. Etter å ha lyttet til et par sanger fra dette bandet må jeg innrømme at det er bra han kom seg videre.

Dann Huff vokste opp i Nashville og ble selvsagt formet av det. Som den store country hovedstaden i verden, så ble også Dann preget av dette og har både produsert og turnert sammen med store artister som Hank Williams Jr., Faith Hill og Rascal Flatts. Sistenevnte er musikalsk sett veldig dyktige, så det sier noe om Dann’s ferdigheter.

Han har også spilt på album for Michael Jackson, Whitesnake, jazz virtuosen George Benson og Whitney Houston. For å nevne noen få. Han spilte gitar på Madonnas «Like A Prayer» og på Whitesnakes 1987 ny-innspilling av «Here I Go Again».

Det kan virke som han per dags dato kun produserer andres album.

Et sitat hentet fra Rolling Stone; “Giant came and went quickly…. Pearl Jam came along, and that was it! We moved back to Nashville,” Huff reflects to Rolling Stone Country. “I was a horrible frontman. I hadn’t been born to be that. So I just jumped back into what I knew, which was playing sessions. In the changing face of country music, it was perfect.”

En liten kurositet, på hans album Solos fra det herrens år 2000 er alle sangtittlene et ord, bortsett fra første. Det vil si 20 sanger med bare et ord. Det må være relativt sjeldent? 

Kurositet 2: Pearl Jam «ødela» alt for hans band Giant. Sagt med en litt humor selvsagt…

Giant

På begynnelsen av 90-tallet kjøpte jeg en plate (LP) som het Last of the Runaways. Det var en feilbestilling! Jeg husker i dag ikke hva jeg egentlig skulle kjøpe, det ble fort glemt da jeg var bannet ferdig og begynte å høre på albumet.
Som musiker og med masse musiker venner, så satt vi med hakeslipp over alle de fantastisk kule riffene denne mannen hadde funnet på.

Last of the runaways (1989)

"I'm a Believer" (Dann Huff, David Huff, Alan Pasqua, Mark Spiro, Phil Naish) – 5:45
"Innocent Days" (Dann Huff, Spiro) – 5:15
"I Can't Get Close Enough" (Dann Huff, Spiro) – 6:06
"I'll See You in My Dreams" (Pasqua, Spiro) – 4:46
"No Way Out" (Dann Huff, Terry Thomas, Pasqua, David Huff) – 4:04
"Shake Me Up" (Dann Huff, Pasqua, Mike Brignardello, Thomas) – 4:16
"It Takes Two" (Pasqua, Spiro) – 4:59
"Stranger to Me" (Dann Huff, Brignardello, Thomas) – 5:56
"Hold Back the Night" (Dann Huff, Spiro, Pasqua) – 4:11
"Love Welcome Home" (Dann Huff, Spiro, Naish) – 4:51
"The Big Pitch" (Dann Huff, Thomas, Pasqua) – 5:07

Plata begynner med gitar onani og går over i en ikke altfor god sang. Så det startet dårlig og banningen min var ikke helt over på første sang.
Så kom sang nummer to. Litt bedre, men banningen min fortsatte. Helvete at jeg kunne kjøpe den dritten her!

Sang tre. "I can’t get close enough". Hakeslipp. For et riff! Utrolig kult og banningen stoppet. 

Neste god sang er "No way out". Steintøft riff, med Hammond B3 på full guffe. Dette er kult og vi gutta (musikergutta) var solgt. Jeg synes til og med han synger bra, enda jeg vet at han var veldig selvkritisk til sin egen stemme.

OK, vi må videre. "It Takes two". Ikke så riff sterkt, men en OK pop/rock sang med et bra refreng.

Sang 8. "Stranger to me". Som bassist, så falt jeg for denne. Den er artig å spille, den groover og foten går. Det er alltid et bra tegn.

Sang 9. Der er riff-mesteren tilbake. Gud hjelpes så kule riff han lager her. Dette er musikk som MÅ spilles høyt!

Den mest kjente sangen fra albumet er nok «I’ll See You In My Dreams», som etter mitt skjønn er en av de kjedeligeste.

Det er for meg vanskelig å fatte at dette er musikk som ikke er mere kjent, men det kan være noe med at det på denne tiden kun skulle være pop eller rock. Ikke pop-rock. Det var en slags enten eller holdning, der de som likte rock så ned på de som likte pop og omvendt. Vi som var på begge sider av gjerdet var i fåtall.

I 1989 kom albumet Time to burn, men det falt jeg ikke like mye for. De sangene som minner mest om det forrige albumet er nok "Chained" og "I'll Be There", som har et bra riff også.

Så vidt jeg vet, så eksisterer Giant fremdeles, men da uten Dann.

BOTTOM LINE

Liker du gode gitarriff og rock med et snev av pop, da må du høre på dette albumet!

Linker

Rolling Stone intervju
Wiki