mandag 6. mars 2017

Norsk Musikk, albumet Link med Øystein Sevåg

Øystein Sevåg, Link
Hva er jazz?

Hva er new age?

Betyr genre noe?

Og hvem er Øystein Sevåg?

Genre?

Jeg er usikker på hvilken kategori albumet Link fra 1993 skal plasseres i. Er det jazz, new age, modern classical, future jazz, electro-acosutic, progressive alternative, electronic, instrumental og/eller world music? Vel, det er jeg ikke alene om å undre meg over, for dette er alle genrer jeg har funnet i omtaler av albumet. Men betyr det noe?
En ting er sikkert, det er instrumentalt og det er mere new age enn jazz.



The Door Is Open

Alle sangene er laget, produsert og mastret av og med Øystein Sevåg, med hjelp av T.E. Skallerud og T. Waaler. Og han boltrer seg i norges aller flinkeste musikere, som Audun Erlien, Eivind Aarset, Bendik Hofseth, Nils Petter Molvær og Paolo Viniccia. Viniccia er vel strengt tatt ikke født nordmann, men har bodd i Norge siden 1979. Så han er nordmann godt som noen! 
Lakki Patey
Han har også med seg Lakki Patey, som omtales som engelsk-norsk, på akustisk gitar. Sevåg og Patey har sammarbeidet musikalsk siden vidergående. På en sang som «The Door Is Open» er det en utrolig opplevelse å høre den sarte akustiske nylon strengeren, sammen med en synth som bygger opp sangen til et crescendo av trommer, bass og keyboard. Dette er en sang som krever et godt anlegg på høyt volum, det gir en fantastisk oppelvelse. Tro meg, jeg har prøvd!
Rhodes MKII
Videre kommer perlene på en snor, «Miles Near» og «Miles Away», der sistenevnte er en fryd for oss som liker trompet, synthbass og Rhodes*. Stor og mektig lyd med kjellerdyp bass. Man må si som Marius Müller, SPEL HØYT!
«Trust Your Wings» er en sang der piano og sax alternerer mellom å svare hverandre og det funker.

Fretless bass


Fretless bass hals
«African Flower» bruker fretless bass (tipper det er Erlien), og skaper et litt annet lydbilde enn den programerte bassen som brukes i mange av sangene. Lydbildet roes litt ned og skal man slappe av etter en sang, så er denne god som gull. Det har nok noe med at jeg selv er bassist og elsker fretless lyden. Med navnvalget friskt i minne, kan man lett drømme seg bort til en savanne i Afrika og flyte av gårde over gresset.
Litt mere om fretless bass; det er en bass uten band. Altså uten de vanlige metall båndene som lettere gir en ren tone. En fretless bass krever mere presisjon for å treffe de rette tonene, nesten som på en fele/fiolin. Gode fretless bassister er Tony Levin, Stanely Clarke, Jaco Pastorius, Marcus Miller og ikke minst Pino Palladino, som er i en klasse for seg selv. Han kommer jeg nærmere inn på senere.

Spell høyt

«Memory» er den siste sangen jeg vil nevne. Fløyelsmyke visper, synth i bakgrunnen og et piano som smyger seg inn. Så drar det til med programerte trommer og bass. Inn kommer flere blåsere, som fløyte og trompet og en akustisk gitar med små detaljer som gjør sangen til en kompleks sang man stadig hører nye ting på. Igjen, SPELL HØYT! Eller som Marius også sa; «Er’e for høyt, så er’u for gammal»!

Hifi

Lydmessig er dette gull, for oss som setter pris på slike ting. God kontroll i bunn, ikke for skarpt og masse detaljer i begge kanaler. Å sitte i lytteposisjon med øynene lukket, blir som å sitte i sin egen kino, men med full kontroll på hva man «ser» under de forskjellige sangene.

Konklusjon

Øystein Sevåg
Dette er et album man bør nytes med litt volum (og litt øl/vin?), og ikke i bakgrunnen i bilen eller på jobben. Den egner seg ikke som elevator-music. Til det skjer for mye i den. Men den egner seg til ca. 50 minutter med kos foran anlegget.
Likte du denne? Hør på hans album «Song From The Planet» også. Eller Fourplay med «Bali Run», Robbie Robertson’s «Unbound», Bob James og David Sandborn med “Maputo” og/eller Roger Waters sagnomsuste album; Amused To Death.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bruk fornuft og vær høflig, husk at andre er mennesker også!
Og skriv under med navn!