 |
| Øystein Sevåg, Link |
Hva er jazz?
Hva er new age?
Betyr genre noe?
Og hvem er
Øystein Sevåg?
Genre?
Jeg er usikker på
hvilken kategori albumet Link fra 1993 skal plasseres i. Er det jazz,
new age, modern classical, future jazz, electro-acosutic, progressive
alternative, electronic, instrumental og/eller world music? Vel, det
er jeg ikke alene om å undre meg over, for dette er alle genrer jeg
har funnet i omtaler av albumet. Men betyr det noe?
The Door Is Open
Alle sangene er
laget, produsert og mastret av og med Øystein Sevåg, med hjelp av
T.E. Skallerud og T. Waaler. Og han boltrer seg i norges aller
flinkeste musikere, som Audun Erlien, Eivind Aarset, Bendik Hofseth,
Nils Petter Molvær og Paolo Viniccia. Viniccia er vel strengt tatt
ikke født nordmann, men har bodd i Norge siden 1979. Så han er
nordmann godt som noen!
 |
| Lakki Patey |
Han har også med seg Lakki Patey, som
omtales som engelsk-norsk, på akustisk gitar. Sevåg og Patey har
sammarbeidet musikalsk siden vidergående. På en sang som «The Door
Is Open» er det en utrolig opplevelse å høre den sarte akustiske
nylon strengeren, sammen med en synth som bygger opp sangen til et
crescendo av trommer, bass og keyboard. Dette er en sang som krever
et godt anlegg på høyt volum, det gir en fantastisk oppelvelse. Tro
meg, jeg har prøvd!
 |
| Rhodes MKII |
Videre kommer
perlene på en snor, «Miles Near» og «Miles Away», der
sistenevnte er en fryd for oss som liker trompet, synthbass og
Rhodes*. Stor og mektig lyd med kjellerdyp bass. Man må si som
Marius Müller, SPEL HØYT!
«Trust Your
Wings» er en sang der piano og sax alternerer mellom å svare
hverandre og det funker.
Fretless bass
 |
Fretless bass hals |
«African Flower»
bruker fretless bass (tipper det er Erlien), og skaper et litt annet
lydbilde enn den programerte bassen som brukes i mange av sangene.
Lydbildet roes litt ned og skal man slappe av etter en sang, så er
denne god som gull. Det har nok noe med at jeg selv er bassist og
elsker fretless lyden. Med navnvalget friskt i minne, kan man lett
drømme seg bort til en savanne i Afrika og flyte av gårde over
gresset.
Litt mere om
fretless bass; det er en bass uten band. Altså uten de vanlige
metall båndene som lettere gir en ren tone. En fretless bass krever
mere presisjon for å treffe de rette tonene, nesten som på en
fele/fiolin. Gode fretless bassister er Tony Levin, Stanely Clarke,
Jaco Pastorius, Marcus Miller og ikke minst Pino Palladino, som er i
en klasse for seg selv. Han kommer jeg nærmere inn på senere.
Spell høyt
«Memory» er den
siste sangen jeg vil nevne. Fløyelsmyke visper, synth i bakgrunnen
og et piano som smyger seg inn. Så drar det til med programerte
trommer og bass. Inn kommer flere blåsere, som fløyte og trompet og
en akustisk gitar med små detaljer som gjør sangen til en kompleks
sang man stadig hører nye ting på. Igjen, SPELL HØYT! Eller som
Marius også sa; «Er’e for høyt, så er’u for gammal»!
Hifi
Lydmessig er
dette gull, for oss som setter pris på slike ting. God kontroll i
bunn, ikke for skarpt og masse detaljer i begge kanaler. Å sitte i
lytteposisjon med øynene lukket, blir som å sitte i sin egen kino,
men med full kontroll på hva man «ser» under de forskjellige
sangene.
Konklusjon
 |
| Øystein Sevåg |
Dette er et album
man bør nytes med litt volum (og litt øl/vin?), og ikke i
bakgrunnen i bilen eller på jobben. Den egner seg ikke som
elevator-music. Til det skjer for mye i den. Men den egner seg til
ca. 50 minutter med kos foran anlegget.
Likte du denne?
Hør på hans album «Song From The Planet» også. Eller Fourplay
med «Bali Run», Robbie Robertson’s «Unbound», Bob James og
David Sandborn med “Maputo” og/eller Roger Waters sagnomsuste
album; Amused To Death.
Kommentarer
Legg inn en kommentar
Bruk fornuft og vær høflig, husk at andre er mennesker med følelser også!
Og skriv under med navn!